Nesten alt de snakka om handla om prosessen : Stian Håklev 4

Fjerde og siste transkripsjon av skypeprat: Her er Stian om Top Level Courses.

I intervjuer med professorer som har fått kurs valgt ut som Top Level Courses har de på spørsmål om hva de har fått ut av dette snakka nesten bare om prosessen, og hvordan de produserte disse kursene, og veldig lite om effekten av å ha disse kursene online til slutt.
De har også en forkjærlighet for store prosjekter i Kina, hvor de virkelig satser, finner de beste eksemplene, gir dem penger, løfter dem fram for å være ledestjerner fra andre, det har de gjort helt fra oldtidshistorien.

Kina: Fagfellevurdering og evaluering av undervisninga
I 1985 begynte Kina å snuse på liberalisering både politisk, økonomisk og i utdanning, og det ble litt mer og mer frihet til å designe sine egne kurs og sine egne læreplaner. Nøyaktig på samme tid kommer dette fenomenet med evaluering av undervisninga. Det ble masse eksperimenter, folk som kom og lytta til timen, grupper med fagfellevurdering av læreplanen og så videre, som har utviklet seg fra den tid.
Her i nord-Amerika finnes det ikke noe liknende. Vi har Student Evaluation, men det tar folk ikke særlig seriøst, for ofte handler det mer om hvem som fikk gode karakterer og hvor mye lekser det var enn om det virkelig var en god forelesning.
Kineserne er vant til å evaluere på en veldig rigorøs måte kvaliteten på kurs, det at man kan forbedre det, de har grupper som underviser et kurs sammen og et kurs kan utvikles over 10-15 år, det er noe man stadig forbedrer, i stedet for å la en professor snakke om sin forskning, som er måten vi gjør det på, særlig på høyere nivå.

Tidobling av universitetssektoren
Og så hadde du denne utrolige utvidelsen av kinesisk høyere utdanning som startet i 1998, hvor du gikk fra 3 millioner til i dag ca 30 millioner studenter. Det er en helt ufattelig utvidelse i størrelse, da har du mye voksesmerter, og en av dem er: Kan man holde på eller forbedre kvaliteten når du har så mange lærere, professorer og så videre. Det er noe man tenker på mye mer bevisst tror jeg enn hos oss fordi systemet vårt er så stabilt. Jaja, man kan tweake litt her og der, men det går.. i Kina må man være veldig bevisst på det.
Det tredje er teknologi, de er veldig bevisst på mer teknologi, som de har pusha, at man skal bruke mer teknologi på universitetet. Alle disse trendene kom sammen.


Top Level Courses
I 2003 startet de Top Level Projects, de ønsker å velge de beste kursene i Kina. Det er en konkurranse på tre nivåer. Det laveste er på universitetsnivå, så er det på provinsnivå og så er det nasjonalt. Og du må gå fra den første til den andre. For å delta i konkurransen så må du legge ut en god del materiale på weben, fordi mye av dette, denne fagfellevurderinga skjer virtuelt. Det de vurderer er ikke hvor god websiden er, men hvor godt face-to-facekurset er gjenspeilet gjennom websiden.
Det som har vært en stor misforståelse innenfor OER-bevegelsen er at ett av sluttproduktene, websiden som har læreplan, PowerPoint og opptak fra forelesningen likner veldig på MIT OpenCourseWare, og det starta i samme tid, så mange tror det er inspirert av MIT og er samme greie. Det er det jeg forsøker å vise: Dette er noe helt annet.

Tenker man på et kurs som noe som er forbedrbart? Stian Håklev 3

Her er transkripsjon av Stians svar om forskjeller på underviserrollen i Amerika og Kina.

Professoren i nord-Amerika
I nord-Amerika er professoren en kunster som lager et mesterverk. Universitetet er en patron som støtter denne kunsten. Så ønsker man så klart av kunstneren skal produsere mesterverk som blir enda bedre.
Men man vil ikke ha en fokusgruppe for å finne ut hvilke mesterverk som passer best, eller enda verre, ha en komité som sitter og lager et mesterverk sammen, de fleste vil anta det ikke blir noe særlig til mesterverk som kommer ut av det. Det er noe litt magisk, noe man ikke helt kan fange i dette med kurset og læringen.
Og når jeg først hadde den metaforen så tenkte jeg at det forklarer mye av det jeg har observert. Jeg har hatt forelesning med ufattelig gode professorer, jeg har hatt undervisning med veldig dårlige professorer, men det er akkurat som det ikke er noe å gjøre med det.

Professoren i Kina
Jeg merket at diskusjonen i Kina er en helt annen, det betyr ikke at deres forelesninger er bedre eller dårligere om man måler dem akkurat i dag, men det er noe med det fokuset, hvor de hele tiden er mye mer interessert i å forbedre.
Det er et nøkkelord, tenker man på et kurs som noe som er forbedrbart eller er det noe som bare er. Dette kom særlig fram når jeg snakket med professorene som hadde fått kurs utvalgt som TLC. Det var en professor som var veldig stolt av sitt kurs.. dette har blitt utviklet av min doctoral supervisor, jeg fører hennes legacy videre og.. de oppdaterer kurset hvert år, det er noe som stadig blir bedre. Da tenker man på professoren kanskje mer som en håndverker, en som er veldig god på det han gjør, men som ikke må kunne absolutt alt og kan forbedre seg, jobbe fram mot et mål.